Våren 1997: Allan Ødum ligger på cellen i statsfengselet på Nord-Jylland. Han soner for å ha slått eks-konens ytterdør inn med hammer da hun nektet ham å se datteren. Tankene kretser rundt revansj. Denne gang med et mer effektivt redskap.
TEKST: PER MARIFJÆREN FOTO: ODDLEIV APNESETH
Vel hjemme etter 30 dagers soning startet Allan Ødum arbeidet med å brette ut frustrasjonene på sin hjemmeside på Internett.
En såpeopera på nettet. En skittentøyvask uten like. Med fullt navn på de involverte.
Dokumentasjon
«Når du Datteren læser dette, er det fordi du er gammel nok til at have stillet et spørsmål i retning af: Og hvor blev så du af, far?»
Med disse ladede ordene innleder Allan Ødum hjemmesiden, og fører nettsurferen gjennom en traumefylt kvern som svært mange foreldre får oppleve, i Norge så vel som i Danmark.
På denne hjemmesiden er du plutselig midt inne i en av mange tusen saker med taushetsbelagte dommer og forvaltningsvedtak som ellers aldri når det offentlige rom.
-- Det hele er for å dokumentere hvilken utrolig prosess man må gjennom bare for å få en viss kontakt med sitt eget barn, sier han til Bergens Tidende.
To år er gått. Mange dokumenter, etternavn og adresser ble nylig fjernet fra hjemmesiden hans. For bak lukkede dører, tidlig i mars, nektet fogderetten Allan Ødum å legge ut dokumenter som angår eks-konen, datteren og samværssaken.
Nå jobber Ødum med å fjerne alle
etternavn, og ønsker for øvrig å omgå det rettslige pålegget ved å fortelle leseren at hele historien er rent oppspinn, og at enhver likhet med virkelige personer er tilfeldig og utilsiktet. Som i enhver skikkelig såpeopera!
Hevntanker
Men sidene inneholder ennå en kronologisk katalog over all korrespondanse mellom mor, far og offentlige organ som Statsamt (tilsvarende Fylkesmann), advokat, Civilretsdirektoratet, politi, mm. Alt med Ødums høyst personlige kommentarer i høyre marg, en oppgitt ironisering over eks-ens manglende samarbeidsvilje og det offentliges udugelighet.
Hver av disse mer enn 250 oppføringene er en klikkbar link, som tidligere gav adgang til selve dokumentene. Etter fogderettens kjennelse er de fleste nå sperret, men en del linker fungerer ennå.
-- I fengselet, da jeg fikk ideen om hjemmesiden, hadde jeg nok hevntanker i hodet. Nå er jeg ikke lenger ute etter å ramme min eks-kone. Nå er det politisk arbeid jeg driver.
Harsk humor
Allan Ødum tøyde altså ytringsfriheten i lengste laget for danske domstoler. Men i dag er hjemmesiden holdt innenfor lovens grenser, mener han.
-- Jeg vil dokumentere hvilken
utrolig prosess man må gjennom bare for å få muligheten til å være sammen med sitt eget barn. Og hvorfor skal det være så hemmelig og anonymt at jeg nektes å legge ut opplysninger som umulig kan tenkes å ramme andre enn meg selv? spør 37-åringen, og viser til at retten også har nektet han å omtale sin egen straffesak (episoden med ytterdøren).
-- Jeg har ingenting å skjule. Og jeg forstår godt alle dem som kjenner seg så hjelpeløse at de gir opp underveis.
På hjemmesiden harselerer Allan også med politi, domstoler, advokater, byråkrati og eks-en. Aldeles subjektivt tar han oppgjøret, ispedd en solid porsjon harsk humor. Bitterheten mot systemet og kvinnekjønnet skinner gjennom.
Flyttet for langt unna
Allan Ødum er sjåfør i DSB og bor i den søvnige Galten kommune, et par mil vest for Århus. En svær, overivrig hund tar imot oss da vi ringer på det énetasjes murhuset.
På vegg-til-vegg-teppet i stuen regjerer de to hundene av rasen Berner Sennen. Whisky er ung og vital, mens Diesel er gammel og krank der den ligger og gnager på noen tørre kjøttbein.
På veggen over skrivebordet henger et glasskap med blant annet en rev og to ugler. De utstoppede dyrene ser blindt ut i rommet. Allan Ødum smiler og peker på en stor gresshoppe på nål bak glassplaten.
-- Den eneste som jeg har fanget selv.
Han forteller om stridighetene med eks-konen, som flyttet til Skjelland etter skilsmissen i 1994. Datteren var da et halvt år gammel og befant seg plutselig en dagsreise unna. Slik Allan vurderte det, hadde han ingen mulighet, verken økonomisk eller praktisk, til å holde kontakten med et spedbarn i en annen del av landet.
30 dager i fengsel
Ett år helt uten kontakt passerte. Etter å ha sett bilde av den lille piken satte han seg likevel ned og skrev søknad om samvær. Etter noen frivillige samvær røk mor og far uklar om hvordan det skulle foregå.
Allan skaffet seg deretter formell samværsrett gjennom Statsamtet (tilsvarende Fylkesmann). Med denne i bagasjen tok han dagsreisen til Skjelland for å hente datteren.
Da en låst dør møtte ham, drog han og kjøpte hammer, slo ned døren, trengte seg inn og ble pågrepet av politiet. Belønningen kom litt senere i form av 30 dagers ubetinget fengsel.
-- Jo, jeg er nok litt stolt av det jeg gjorde, innrømmer han.
Døren
og sakskostnadene er for lengst betalt. Nå har han samvær hver tredje helg, og med frikort fra de danske statsbanene (DSB) har han økonomisk mulighet til å gjennomføre det.
Enklere i gamle dager
Statsamtet har bestemt at han skal hente datteren på
togstasjonen, men at hun må plasseres i «børneguiden», en kupé hvor DSB sørger for voksentilsyn. Selv må far pent sitte i et annet vognsett på samme tog. Først i Aalborg får far og datter sitte i samme vogn. (Sludder!)
-- Det er jo
ærekrenkende. På denne måten blir man behandlet som en komplett idiot.
Hvor mange som er inne på
hjemmesiden har han ikke nøyaktige tall på. Telleren viser vel 6000, men har på langt nær registrert alle treff. Dagen etter at rettssaken var på Danmarks Radios TV-Avisen, hadde han over tusen besøk. Daglig kommer mail inn, hovedsalig fra menn i samme situasjon i inn- og utland. Men faktisk også enkelte kvinner.
-- Alt var enklere før. I dag mener jeg det er for lett å bryte opp fra et forhold, og ofte tjener jo kvinnen på det, mener Allan Ødum, og ønsker seg tilbake til fordums kjønnsroller.
-- Hvorfor skal et par egentlig holde sammen i dagens samfunn, og hva lærer vi barna våre om parforhold?
Medievirak
Han synes eks-konen er noe hysterisk overfor hjemmesidene hans, og han venter i disse dager på et bebudet erstatningskrav. -- Nettet bør ikke brukes til å henge folk ut. Men hva skal en gjøre når hjelpeløsheten tar overhånd. Min eks er fortsatt overbevist om at jeg egentlig ikke interesserer meg for min datter, og vil helst at jeg lar være å bry henne.
Og han mener at all medieviraken rundt saken i Danmark ikke påfører den fem år gamle jenten mer belastning enn ellers i en slik situasjon. Og samlivsbrudd er en sak som tusener av barn må gjennom.
Slik ser ikke eks-konen Moderen det. Hun har konsekvent nektet å kommentere saken i dansk presse, og vil heller ikke snakke med Bergens Tidende.
«Sjovt»
-- Hun ønsker fred, sier advokaten hennes, Bjarne C. Klintbøl. Han er tilfreds med kjennelsen mot hjemmesiden som Fogderetten i Århus kom med 5. mars i år. Klintbøl mener nettsidene klart stred mot privatlivets fred.
-- Moren opplevde anonyme telefoner, mens datteren har fått henvendelser om saken både i barnehagen og på gaten, sier Klintbøl, som ikke har innsigelser mot hjemmesiden slik den ligger i dag.
-- Men jeg følger den jevnlig for å se hva som skjer.
Foruten å være advokat for Allans eks-kone i
samværssaken, representerer Klintbøl paradoksalt nok en forening som kaller seg «Far & Børn». Foreningens formål er blant annet å støtte fedres rettigheter i samværssaker!
Det er en merkelig verden. Men som Allan Ødum sier, midt oppe i elendigheten.
-- Det skal da også være sjovt, ikke?
Du finner ham på
http://home2.inet.tele.dk/alanius